Oppgang51b: En sort/hvit historie.

Jeg har valgt å fortelle denne lille historien i sort/hvit. Det var en sort/hvit dag. Dagen var 1. mars. Jeg trodde det var 29. februar jeg. Skuddår og greier uten å vite det. Waw. Da er mann litt lost. Lost inn space eller lost in Oslo. Lost in bad. Lost on job. Lost. Eller bare sykt trøtt. Klokka var 08.15 på en lørdags morgen. Den burde ha vært 05.50. Sånn at jeg skulle rekke å spise litt musli med melk, drikke en halv kopp kaffi og komme meg på jobb. Sånn som jeg pleide å gjøre det. Vi spoler litt tilbake. Til fredags kveld. Har lagt meg. Ligger å tenker på når jeg må stå opp, når jeg må ta trikken og hva jeg skal ha på meg. Småprater litt med snustrollet som også har tatt en tidlig kveld. Imens jeg gjør alt dette (jepp jeg er en multitasker)slår jeg opp på ruter.no og finner ut når jeg må dra. Jeg er trøtt og legger telefonen litt ned på puta for å ta en pause før jeg stiller klokka. Da sovner jeg. Og snustrollet også. Å-åh.

Det gjør vondt å forsove seg. Man dør litt inni seg. Og det føles som om kroppen henger igjen hjemme når du løper ut.

Her er dagen min:

Det første jeg møter er noen rett utenfor døra mi. Ett par. Ikke ektepar. kanskje ett kjærestepar. Eller kanskje noen som hooka opp på byen. Kan være. De finner ikke veien ut. Det er bare en vei ut. Og det er ikke så vanskelig å finne enkli. Jeg bestemmer meg for å hjelpe de. Kvinne (og mann) i nød. Jeg følger de ut. 1-0 til meg.

Så løper jeg til den første taxien jeg ser. Hyggelig ung mann. Forteller at jeg har forsovet meg, og må komme meg raskt til Lilleaker. Jeg liker ikke være den som forteller en taxi sjåfør hvor han skal kjøre. Men denna mannen er helt bak mål. Da snakker jeg ikke, fotball eller hockey mål. Jeg snakker bak målstreken etter at ett løp har begynt. Han bare står der. Og ser dum ut. Sånn mål. Han kjører ned til byen.

Jeg spørr høflig: "Du.. Er dette virkelig den raskeste veien?"

Hyggelig taxi sjåfør: "Ja. Det er det, kommer rett inn på E18. Slapp av ikke vær stresset."

Snill og godhjertet som jeg er, tenker jeg. Ok kanskje han kan en snarvei.

Men så ser jeg hvor vi kommer! Da sier jeg med oppgitt stemme: "Dette er virkelig ikke den raskeste veien!"

Han nekter igjen og mener mer bestemt enn meg at det er det. Det er fortsatt en hyggelig tone i bilen, selv med strengestemmen.

Tilslutt kom vi fram, 15 min seinere enn det kunne tatt. Dobbelt så dyrt og jeg trippelt så stresset.

1-1 uavgjort.

Å forsove seg betyr å være sulten en hel dag. uten matpakke og uten kaffi. Jeg er bygget opp sånn at kroppen ikke fungerer uten dette. Når jeg er igang med ruten min bestemmer jeg meg for å stoppe innom united bakery. Jeg fortjener en stor kaffi og en scone. virkelig. I det jeg tar den andre biten av verdens beste scone. Da knaser det i munnen. Tygger ett par ganger til for å prøve å overvinne dette som prøver å ødelegge den fine scone-Evy opplevelsen. Tar ut bit for bit. Nøtteskal!! Serr?! Masse nøtteskall. Jeg kunne brukket ei tann.

Jeg tar opp telefonen:

Evy:"Hei! Er det united bakery på Frogner?"

Hyggelig mann:"Ja det stemmer"

Evy:"Jeg var nettopp innom å kjøpte meg en kaffi og en scone, jeg holdt på å brekke en tann. Fordi jeg fant masse nøtteskall inni den!?"

Hyggelig mann: " Oi det var leit å høre, kom bare innom så skal du få en ny?"

Evy: "Nei det har jeg ikke tid til. Tenkte kanskje det var best å si ifra så ingen andre brekker en tann. Men takk for tilbudet. Hadet."

Hyggelig mann: "Ok, Hadet"

2-1 til meg.

Dagen er over. Jeg har overlevd, på en kaffi og ett par biter av ei kake. Er enkli ganske så fornøyd med egen innsats. Så setter jeg meg på bussen hjem. Jeg aner ingen fred og fare, men vips så er det to karer med uniform som stiger på. Jeg har jo selvsagt ikke billett. Jeg kniper igjen øynene og håper dette er en vond drøm. Åpner de og finner ut at jeg er en Ninja. Ninjaer kommer seg alltid unna, jeg tar sats og løper ut. Så går Ninja Evy hjem. Legger seg på sofaen og sover.

3-1 til meg.

Her er Mmsene jeg og Snustrollet sender til hverandre i løpet av dagen: