Å leve i en pepperkakeby er ikke alltid like lett. Du lever der i en måned. Er du heldig i en og en halv. Så blir du hjemløs i 11 måneder. 11 tunge måneder, der du leter etter husrom og hjerterom. Lever av luft og kjærlighet. Hvis du ikke er heldig å vinner i kakelotteri da. I en pepperkakeby ikke så langt utenfor Oslo, nærmere bestemt på Jessheim, hadde det foregått en *Rassia.
*(Rassia er en plutselig undersøkelse, gjennomsøking av et område av politi eller lignende myndighet (Lignende kan være foreksempel ett snustroll.) for å finne ettersøkte personer, stjålne gjenstander eller annet.(Annet kan være en kriminell larve.))
Pepperkakehus og pepperkakebyer bygges ulovlig i hele desember. Husene slipper ut pepper-gasser som mennesker, dyr og snustroll ikke kan puste inn store mengder av. Står disse en dag over 13 dag i jul, da sliter jordkloden bigtime. Jeg skal forklare. Etter julen har alle mennesker lagt på seg minimum 2,5 kilo. Fett og pepper-gasser passer ikke som hånd i hanske. Og vi kan sprekke/eksplodere når som helst. Myndighetene er veldig nøye med å utrydde disse pepperkake byene så fort som overhode mulig. Og det blir leid inn spesial enheter som har master eller helst doktorgrad innen dette feltet. Nå er vi langt inni februar, denne byen er livstruende for hele universet. Denne spesifike pepperkake byen hadde jeg blitt leid inn for å ta meg av. Dette var et ekstremt tilfelle, jeg innrømmer at jeg var livredd. Her var det i tillegg til gassene også mye smugling og ulovlig drugs. Og jeg var på utskikk etter en spesiell etterlyst fyr. Green Larve. Wanted dead or alive.
Først sprengte jeg hele greia. POFF!
Hele byen var i tusen knas.
Etter det gikk jeg rett i fella.
Jeg satt bom fast under en pepperkake vegg. Jeg kjente pepper-gassen smyge seg inn i kroppen min. Det gjorde litt vondt. Men jeg måtte ta fram min indre styrke. Og fant fram nikotinplaster.
Med ett nikotinplaster og litt muskelkraft kom jeg meg løs, og i sikkerhet bak en vegg. Jeg var redd noen hadde sett meg. Denne tabben kunne koste meg livet.
Jeg hadde hatt flaks, ingen hadde sett meg. Men jeg så noe. eller noen?! Kunne det være Green Larve?! Jeg hadde selvsagt mistet linsene mine i fallet og så litt dårlig. Men det jeg visste var at Green Larve ikke var rød. Jeg så noe rødt. Denne skapningen var rød og rørte på seg. Jeg fokuserte så godt jeg kunne, tok en sjanse og løp bort.
La meg vedsiden av for å ikke vekke oppsikt, i tilfelle Green Larve fulgte med. Blendet meg inn i landskapet og visket:
Snustrollet: "Hei."
Laban: "Hei, er du kommet for å redde oss?"
Snustrollet: "Oss??"
Laban: "Ja, det er ikke mange overlevde, men det er noen. Vi har alle gått i skjul for Green Larve."
Snustrollet:"Jeg er kommet for å finne Green Larve. Og ja, redde de overlevde. Men en ting av gangen. Vet du hvor skjulestedet hans er?"Laban:"Nei, men jeg tror gummiene kanskje vet det. De skjuler seg der borte."
Han pekte litt bort til venstre for der vi lå.
Der sto to gummi Tre. De var like som to dråper vann. De måtte jo være tvillinger?!
Jeg løp bort. Og bestemte meg for å ikke gå som katten rundt den varme grøten.
Snustrollet: "Hei! Laban sa at dere kanskje visste hvor Green Larve hadde gjemt seg?"
Gummitre 1: "Kanskje.. Men det tørr vi ikke avsløre." Sa han litt skeptisk.
Snustrollet: "Men jeg er kommet for å fakke han og redde dere!"
Gummitre 2: "Ok, jeg kan si det. Han ligger i skjul langt oppi åsen der, i hulen sin."
Snustrollet:" Takk! Er det langt å gå?"
Gummitre 2: " Ja det er lengre en lengst, og du kommer til å gå langt om lenge. Men pass deg, han er en Ulv i fåreklær!"
Jeg startet straks den lange vandringen. Tankene løp løpsk på veien opp til åsen.
Jeg tenkte på alt annet enn Green Larve. Jeg tenkte på bestemor som jeg hadde det så hyggelig sammen med i julen og at jeg vuderte å ta meg en tur å besøke henne i Gudbrandsdalen igjen til påske. Tenkte på Pommes Frites, den blå sykkelen som jeg hadde fått til jul og Pina Coladas som jeg elsker. Tenkte på hvor mye vann en elefant egentlig kan drikke og på drømmen min om å bli lokfører. Også tenkte jeg på en rosa bikini med gule prikker på.
Vips så var jeg framme.
Åh, der var han. Han lå i skjul. Akkurat som gummiene hadde sagt. Han så ikke særlig farlig ut enkli.
"Livet er som et piano, hva du får ut av det kommer an på hvordan du spiller." Sa pappa engang. Her måtte jeg spille kortene riktig.
Så hørte jeg Green Larve si:
"Æ ønska mæ en venn,
og du datt ned fra himmelen.
Gjett om æ var heldig,
æ sto under reint tilfeldig."
Vi viste at verden ikke ville bli det samme.
Livet er som en konfekt eske, man vet aldri hva man får.
xoxo Snustrollet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar