Pepperkake rassia. Green Larve dead or alive.

Å leve i en pepperkakeby er ikke alltid like lett. Du lever der i en måned. Er du heldig i en og en halv. Så blir du hjemløs i 11 måneder. 11 tunge måneder, der du leter etter husrom og hjerterom. Lever av luft og kjærlighet. Hvis du ikke er heldig å vinner i kakelotteri da. I en pepperkakeby ikke så langt utenfor Oslo, nærmere bestemt på Jessheim, hadde det foregått en *Rassia.

*(Rassia er en plutselig undersøkelse, gjennomsøking av et område av politi eller lignende myndighet (Lignende kan være foreksempel ett snustroll.) for å finne ettersøkte personer, stjålne gjenstander eller annet.(Annet kan være en kriminell larve.))

Pepperkakehus og pepperkakebyer bygges ulovlig i hele desember. Husene slipper ut pepper-gasser som mennesker, dyr og snustroll ikke kan puste inn store mengder av. Står disse en dag over 13 dag i jul, da sliter jordkloden bigtime. Jeg skal forklare. Etter julen har alle mennesker lagt på seg minimum 2,5 kilo. Fett og pepper-gasser passer ikke som hånd i hanske. Og vi kan sprekke/eksplodere når som helst. Myndighetene er veldig nøye med å utrydde disse pepperkake byene så fort som overhode mulig. Og det blir leid inn spesial enheter som har master eller helst doktorgrad innen dette feltet. Nå er vi langt inni februar, denne byen er livstruende for hele universet. Denne spesifike pepperkake byen  hadde jeg blitt leid inn for å ta meg av. Dette var et ekstremt tilfelle, jeg innrømmer at jeg var livredd. Her var det i tillegg til gassene også mye smugling og ulovlig drugs. Og jeg var på utskikk etter en spesiell etterlyst fyr. Green Larve. Wanted dead or alive.

Først sprengte jeg hele greia. POFF! 

Hele byen var i tusen knas.

Etter det gikk jeg rett i fella.

Jeg satt bom fast under en pepperkake vegg. Jeg kjente pepper-gassen smyge seg inn i kroppen min. Det gjorde litt vondt. Men jeg måtte ta fram min indre styrke. Og fant fram nikotinplaster.

Med ett nikotinplaster og litt muskelkraft kom jeg meg løs, og i sikkerhet bak en vegg. Jeg var redd noen hadde sett meg. Denne tabben kunne koste meg livet. 

Jeg hadde hatt flaks, ingen hadde sett meg. Men jeg så noe. eller noen?! Kunne det være Green Larve?! Jeg hadde selvsagt mistet linsene mine i fallet og så litt dårlig. Men det jeg visste var at Green Larve ikke var rød. Jeg så noe rødt. Denne skapningen var rød og rørte på seg. Jeg fokuserte så godt jeg kunne, tok en sjanse og løp bort. 

La meg vedsiden av for å ikke vekke oppsikt, i tilfelle Green Larve fulgte med. Blendet meg inn i landskapet og visket:

Snustrollet: "Hei."

Laban: "Hei, er du kommet for å redde oss?" 

Snustrollet: "Oss??"

Laban: "Ja, det er ikke mange overlevde, men det er noen. Vi har alle gått i skjul for Green Larve." 

Snustrollet:"Jeg er kommet for å finne Green Larve. Og ja, redde de overlevde. Men en ting av gangen. Vet du hvor skjulestedet hans er?"
Laban:"Nei, men jeg tror gummiene kanskje vet det. De skjuler seg der borte."

Han pekte litt bort til venstre for der vi lå.

Der sto to gummi Tre. De var like som to dråper vann. De måtte jo være tvillinger?!

Jeg løp bort. Og bestemte meg for å ikke gå som katten rundt den varme grøten.

Snustrollet: "Hei! Laban sa at dere kanskje visste hvor Green Larve hadde gjemt seg?"

Gummitre 1: "Kanskje.. Men det tørr vi ikke avsløre." Sa han litt skeptisk.

Snustrollet: "Men jeg er kommet for å fakke han og redde dere!"

Gummitre 2: "Ok, jeg kan si det. Han ligger i skjul langt oppi åsen der, i hulen sin."

Snustrollet:" Takk! Er det langt å gå?" 

Gummitre 2: " Ja det er lengre en lengst, og du kommer til å gå langt om lenge. Men pass deg, han er en Ulv i fåreklær!"

Jeg startet straks den lange vandringen. Tankene løp løpsk på veien opp til åsen.
Jeg tenkte på alt annet enn Green Larve. Jeg tenkte på bestemor som jeg hadde det så hyggelig sammen med i julen og at jeg vuderte å ta meg en tur å besøke henne i Gudbrandsdalen igjen til påske. Tenkte på Pommes Frites, den blå sykkelen som jeg hadde fått til jul og Pina Coladas som jeg elsker. Tenkte på hvor mye vann en elefant egentlig kan drikke og på drømmen min om å bli lokfører. Også tenkte jeg på en rosa bikini med gule prikker på.
Vips så var jeg framme.

Åh, der var han. Han lå i skjul. Akkurat som gummiene hadde sagt. Han så ikke særlig farlig ut enkli. 

"Livet er som et piano, hva du får ut av det kommer an på hvordan du spiller." Sa pappa engang. Her måtte jeg spille kortene riktig. 

Så hørte jeg Green Larve si: 

"Æ ønska mæ en venn, 

og du datt ned fra himmelen.

Gjett om æ var heldig,

æ sto under reint tilfeldig."

Vi viste at verden ikke ville bli det samme.

Livet er som en konfekt eske, man vet aldri hva man får. 

xoxo Snustrollet

Siggen har styggen på ryggen. Midt oppi julestria!

Det var en gang en Sigg som het Siggen. Siggen var på kjøret. Nikotinkjøret. Der har vi alle vært. Men en plass vi ikke har vært. Er heroin kjøret. Jeg hadde Nikotinplaster og Siggen hadde narkis knekken. Jeg hadde kommet meg på beina igjen og Siggen kunne ikke stå på de. Siggen var egentlig detektiv og jeg, jeg var hans partner in crime. Men han måtte slutte fordi han gikk over til sterkere drugs og ble narkoman. Politi og drugs henger liksom ikke på greip, da henger du i en tynn tråd. Den tråden hang Siggen i. Helt til han mista taket. Og mista jobben. Og mista vekta og ble tynn som en tråd. 

Sist gang jeg møtte Siggen var på Carl Berner. Da var han ti kilo tyngre, bodde på asfalten og hadde fått seg sitt eget hjørne, Gatehjørne nr. 4. Jeg hadde tenkt mye på Siggen. Og nå var det jul. Før jul kan man få denne underlige trangen til å være snill. Til å gjøre noe for andre uten å få noe igjen for det. Min gode gjerning skulle være å gi Siggen en julejobb. Få tankene hans over på noe annet og gi han litt julestemning. 

Siggen skulle få starte sitt eget julekort fotostudiohjørne På Cc-Vest. Det er ett kjøpesenter. På Cc- vest. Jeg var hans første kunde.

Og hans prøve kanin. Og resultatet ble jo ikke så verst det. Det viste seg at Siggen var skikkelig flink og hadde høy arbeids moral. Når han ikke var høy på andre greier. Hvis du skjønner hva jeg mener. 

Resultatet ser du nedenfor. 

GOD JUL FRA SIGGEN OG MEG! 

Xo Snustrollet

I en dyrepark ett eller annet sted som jeg ikke helt vet hvor er. Der bor Jugius, Karatefugl og Krokodill dall vill.

Har du noen gang møtt en krokkodille? En sånn som ligger i vannet å gjemmer seg i Afrika. Den kan se ut som en stein. Bruker du begge øynene ser du fort at steinen rører seg. Og steiner rører ikke på seg. Så da er det nok ikke en stein. "Hjelp" roper du sannsynligvis. Og kjører båten i full fart avgårde. For forhåpentligvis har du en båt. Eller en flåte. Hvis ikke sliter du. For skal du svømme fortere enn en krokodille,  ja da tror jeg at du må være på landslaget i svømming eller no. Og skal du komme inn på landslaget i svømming er det ikke nok med svømme knappen. ikke pingvinmerket heller. Da må du være en skikkelig dyktig og god svømmer. pluss ha konkurranse innstinkt. Jeg har svømmeknappen, skillpaddemerket og pingvinmerket. Og plenty av konkurranse innstinkt. og klarte ikke komme unna denne krokkodillen.

Den kom fra ingensteds. Og da mener jeg ikke den hipster uteplassen på grunerløkka. Rett ved blå der. Kom fra No place liksom, og da mener jeg ikke det hipster galleriet i gamlebyen. Den hadde ett godt grep om hodet mitt, jeg blødde faktisk litt også. Jeg kom fram til at jeg hadde fått hull i hodet. Da døde jeg litt inni meg. Det rant 4 dråper nikotin ned i øynene mine. Så klarte ikke se sælig godt, eller tenke så veldig klart. Tankene svirret mellom hvor mange sting jeg trodde at jeg kom til å få, hvor mange tenner krokodillen hadde og hvor mye nikotin det faktisk går an å miste før man dæver. Jeg var redd.

Heldigvis kom det en fugl. Fuglen tok karatespark på krokodillen, sånn spark som karatekidder bare kan. Jeg ble selvsagt kjempe glad. Helt til jeg forsto at jeg nå var fanget av en karatefugl. En karatefugl! Det er de fuglene som blir leid inn av filmbransjen å får millioner kroner for å spille karate fugler i karatefilmer. De er livsfarlig. De som spiller i filmer sammen med disse karatefuglene får også millioner fordi livet står på spill. Er ett par som har dødd. Men det viste seg at denne karatefuglen var  en pensjonert karatefugl og hadde bestemt seg for å bli lege. Så han sydde hodet mitt isteden. Seks sting.

Jeg ga han en posesnus som takk for hjelpen. Så satt han meg ned ved ett tre. Dette treet hadde to øyne. Eller treøye.  Eller var det glassøye. Ikke vet jeg og ikke brydde jeg meg heller. Jeg var glad for at jeg hadde survived. Og sendte en snapchat.

( 

)

Det var bare en apekatt. Ikke hvilken som helst apekatt da. Det var apekatten fra Planet of the apes. Jeg ble sikkelig starstrukt. Helt til jeg fant ut at det bare var jug og at han het Julius og kom fra Kristiansand. Da ble jeg starstruckt igjen, Julius fra Dyrehagen liksom! Men viste seg at det var jug også, for denne apen het jugius og kom fra Kristiansund. Da måtte jeg plukke en høne eller to og lære han at det er ukult å juge.
Og måtte fortelle han historien om da jeg var liten da mor og far tok meg i å juge:


(

Vi var fire. Det var mor, far, Styggepetter og meg. Styggepetter var to år eldre enn meg og en skikkelig surpromp. Jeg derimot var en glad gutt. Men jeg hadde ett problem. Jeg var en lystløgner. En søndag. Tror det var andre søndag i advent for nøyaktig noen år siden. Vi skulle til å sette oss ved matbordet og spise andre søndag i advent frokost, tenne det andre søndag i advent lyset og Synge nå tenner vi det andre lyset i advent sangen. Men så langt kom vi aldri. For jeg måtte alltid fortelle en historie. Og disse historiene var ikke alltid sanne. Og denne gangen handlet det om jesus barnet som ikke var noe barn, men en elefant. Ett elefant barn.  

Både mor,far og til og med styggepetter ble helt hysteriske. Ropte i munnen på hverandre: "Hvordan kan en elefant få plass i en krybbe?" Ropte mor!! "Hvordan får en elefant plass i magen til Jomfru Maria?" ropte en fortvilet far! "Hvorfor kom de tre vise menn med Gull, røkelse og myrra? En elefant ønsker seg da ikke det?!" lo Styggepetter spørrende. Alle så veldig forvirret ut der de sto.

Alle disse spørsmålene hadde jeg selvsagt ikke svare på. Jeg var busted.  Dette gikk selvsagt ikke ustraffet. Jeg fikk husarrest i ett år, måtte tapetsere hele rommet med jugesanger og måtte lære meg alle Jugesangene og spille de på en harpe. 

Det var den siste gangen jeg jugde og sang jugesanger.)

Fra den dagen lovet Jugius at han aldri skulle juge igjen. Og det holdt han.

Snipp snapp snute..

Hade.

                                            

Jeg har vært i himmelen. Hvis du lurte.

 Det hele skjedde i mai 2014. Snart ett år siden. Jeg skulle lage stunt video. Stuntman var det nye mellom navnet mitt. Snustroll Stuntman Stuntman. Og det nye etternavnet mitt. Nei vent, det var det nye navnet mitt. Snus-stunt-troll! Dette skulle bli det største og det beste som hadde skjedd meg, Goodbye Norway and Nowear. Hello America and Hollywood! Jeg skulle få meg en Hollywood frue og ei Hollywood snusfrøken. Jeg skulle bli en playa og feriere på playa del Carmen. Ha penger som vokste på trær, ett i hagen, -for hage skulle jeg ha, med kunstgress og gartner. og ett i stua i en potte. Money money money! Jeg skulle bli den O store stuntman eller jeg skulle bli den eneste stuntman America hadde. Skulle ha hemmelig nummer og livvakter. Men..
 Som dere alle vet gikk dette stunt greiene rett i dass. 

(

 Se instakonto @Snustrollet_  for detalj. etc) 

Ble lappet sammen både innvendig og utvendig. Da måtte jeg opp til Gud en tur. Nærmere bestemt himmelen.

For å komme seg til himmelen kan man ikke kjøre buss, båt eller fly. Kan heller ikke bile, for det er ingen veier. Eneste måten å komme seg opp er å fly med en kiste. Jeg bygde en svart kiste, selv om himmelen er blå og har perleporter, er det ganske så trist å dø (For jeg døde tror jeg) og den tristeste fargen jeg vet om er svart. Så jeg bestemte meg for å male den svart. Med ett hvitt kors på. Korset skulle gjøre det lettere å komme seg inn i himmelen, siden Gud og Jesus liker kors og alltid hadde hvite klær. Så ett hvitt kors, det var safe. For jeg hadde jo hørt om Styggen og helvete, kunne ikke ta noen sjangser. Svart kiste, hvitt kors og en fart på 205 kilometer i timen. Vips så var jeg der. 

Når jeg kom fram ble jeg tildelt ett rom. Jeg fikk bo i kollektiv med Kristoffer og Jonas.
Vi fikk bo i ett lite rødt hus, helt nede ved vannet. Så utsikten var det ingenting å si på. Jeg fikk selvsagt det minste rommet, så bodde kua-kristoffer til høyre for meg og sauen Jonas til vestre for meg. På rommet hadde jeg en seng, en vask og en pult med en liten lampe og ett mini nytestamente liggende oppå. Helt ok standard. 

Her er Kristoffer.

Og her er Jonas. Og litt av Kristoffer da. Kristoffer har alltid blitt mobbet for en stor nese og store nesebor. Det var forresten derfor han var i himmelen, gutta på skolen hadde mobbet han så mye at han rett og slett hadde rømt til himmelen. Fra jorden til himmelen. For i himmelen er alle venner og ingen mobber noen. Det visste han når han rømte, fordi beste kompis Jonas var annsatt i himmelen, og hadde fortalt han det. Jonas hadde det administrative ansvar og var svært flink med jobben sin. Han hadde vært ansatt i fire år og alle disse årene hadde Jonas og Kristoffer vært brev venner.

 Hver dag kom det nye kister flygende. Noen ble der i noen timer, noen ett par dager, noen fire til fem uker og noen for alltid. Som Gunnar, han skulle bli der for alltid. Han hadde ikke engang fått tildelt rom, så han bodde i kista si. Hadde heldigvis fått låne en hammer og noen spiker sånn at han kunne ordne litt på den. Han hadde bygd ett vindu slik at han kunne se ut. Jeg pleide å gå forbi Gunnar sånn i lunsj tider hver dag og slå av en prat. Gunnar var en trivelig fyr og jeg syntes det var litt trist at han skulle bli der for alltid. Men sånn er livet- Urettferdig. 

En annen kompis jeg fikk var Snorre, han var tryllekunstner og Dracula. Hele livet hadde han levd av å trylle og reiste land og strand rundt. Han hadde reist til himmelen ved ett uhell og nå var han stuck, hvor lenge visste han ikke. Han hadde to  trylleshow i uka, der det kom over ti stykk å så på, det var en  Smart måte å få tiden til å gå på. For dagene kunne bli lange, han savnet Drakula familien sin som fortsatt var på jorden, det kunne man se i øynene hans. Han ble trist i øynene når han pratet om familien sin, så jeg ungikk det emnet.

Dere lurer sikkert på hvordan jeg kom meg til jorda igjen? For det gjorde jeg nemlig.

 Jo det skal jeg si dere. 

En dag jeg var ute å gikk møtte jeg Gud.

Gud var ikke så ofte ute blandt folk. Han hadde som regel veldig mye å gjøre og mange bønner å svare på. Så jeg ble ganske overrasket og glad når jeg så han. Han tok seg tid til en liten prat og vi ble riktig så godt kjent. Gud var en skikkelig sosial og folkelig frosk. Skikkelig cool type.

Og det var ikke tvil om at det var gjensidig. Vi fant ut at det var fortidlig for meg å dø, og at Gud måtte få med ned fort som fy. Gud tok afære, jeg klatret inn i munnen hans, sånn at han fikk smaken på nikotin. Slike synder skal ikke finnes i himmelen, der tygger alle nikotintyggis. Og det er tilogmed gratis! Smaken på en synd fikk Gud til å nyse, han nøs meg helt ned til jorden igjen.

Morna Gud, sa jeg.
På gjensyn, sa Gud.


Så da er jeg Back! Back in business.




-Snustrollet